Dette vil gjøre deg lykkelig



 

Ofte opplever jeg at venner og fremmede tar kontakt for å lette hjertet. Fordi de vet jeg forstår. Men jeg kan like ofte ikke hjelpe dem. Jeg får ikke til å forklare, fordi I suck at muntlig. I rock skriftlig. Derfor skriver jeg heller dette innlegget for å forklare hvorfor jeg er lykkelig og opplever livet mer som et eventyr enn en utfordring.

Lykken kommer ikke. Lykken er her. Men den er usynlig for de som ikke har skaffet seg evnen til å se den. Versegod, slik skaffer du deg evnen til å finne lykken i deg selv, men det kan hende du må la et par overbevisninger dø ut til fordel for en helt ny tankegang:

 

Uansett bakgrunn. Wherever you have been, whatever you have seen: nå er du HER, i fortidas framtid. Past is gone. 

 

Mange undrer på hvordan jeg kunne reise meg fra mørket's undergrunn, og stå oppreist her i flere år. Ja, jeg kan forstå hvorfor de spør. Det kan nesten se ut som et under, og flere av mine venner har i ettertid fortalt meg at de var sikker på at jeg bukket under for godt flere ganger i fortiden min.

Jeg var langt nede, og jeg bare fortsatte å falle. For hver eneste ting jeg fant å skylde på, foran å ta ansvar, falt jeg et hakk lenger ned. Det var psykiatrien sin skyld. Det var han som banket opp meg for flere år siden, sin skyld. Det var ungdomsskolelæreren min sin skyld. Kosmos sin skyld. Skyene på himmelen sin skyld. Jeg lot det regne over stakkars lille mislykkede meg, før jeg gjemte meg under dyna og gråt puta våt, mens jeg slo av lyden på telefonen. Skammen over å ha mislyktes med absolutt alt, var uutholdelig.  Mitt fokus var på katastrofenivå.

 

Jeg ser meg rundt etter å ha reist meg, børstet av meg støvet i ruinene, bygd opp nye og mer stødige mesterverk, og stått her lenge. Jeg ser mennesker som lider under tunge dyner, med avslåtte telefoner og ren angst. Jeg får møte dem mellom slagene, når de tør. Og jeg lytter. Prøver å være en venn og en blogger som bryr seg. Men jeg vet det så godt: jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at jeg trenger litt gjennom med en piff magi. Dessuten er jeg altså flinkere til å skrive enn til å forklare ting muntlig. Det vet alle som har snakket med meg.

Uansett skal de få i gave et innlegg om det heller. Som de kan lese og prøve å forstå trygt under dyna.

 

Kanskje har de en umedisinert diagnose. Inte vet jag. Det er ikke mitt bord. Jeg vet bare at det viktigste valget jeg som har bipolar tok var å begynne med medisinmetallet lithium. Men uten den riktige tankemåten kunne heller ikke rett medisin gjort meg så lykkelig som jeg er nå. Jeg har jo fortsatt tanker jeg kan velge i retning negativ pol, eller positiv pol. 

 

Det er ikke min hemmelighet. At likt tiltrekker likt. Vi er mange som vet, at når Märtha Louise og hennes elever finner noe overnaturlig som et "tegn" i at et vindkast strør fjær over dem der de sitter i en åker og mediterer, ja så er det bare loven om tiltrekning som har slått inn. Det er kun tegn på at Märtha har tenkt og snakket så mye om engler, at det ikke er rart hun tiltrekker seg fjær og skyer som ser ut som fjær. 

 

Det er jo bare å lese både Wayne Dyer sine bøker og The secret, then give it a try, så er man klar for å utvikle en tilværelse der det hele faller naturlig inn. Både fjær og det at du møter samme person to ganger på en dag i sentrum av stedet der du bor, eller det forunderlige i at noen ringer rett etter du tenkte på dem.

Det er magnetisme. Det er tiltrekning. Og du kan styre det. Det er ikke noe du behøver å tro på. For det er bare sånn. 

 

Når jeg lytter på en sjel som har rota seg bort i universets jungel av uvitenhet, sorg, selvmedlidenhet, smerte og trangen til å skylde på alt fra fortid til andre mennesker i retning bitterhetens giftige hage, blir jeg fortvilt på deres vegne. For det er jo så enkelt: De behøver bare å begynne å snakke, tenke og gi oppmerksomhet til det de vil ha mer av. Vil de ha bedre økonomi, bør de snakke om det som at de allerede har det. Vil de ha bedre helse, bør de snakke om det også som at de allerede har det. Vil de ha bedre behandling av en eller annen instans eller etat, bør de for all del ikke snakke om de delene av helsevesenet eller andre instanser som ikke har funka for dem.

 

Selv prøver jeg etter beste evne å huske dette. Jeg vil tiltrekke meg det som gagner barna mine og meg selv best. Da er det viktig at jeg minnes alle de gangene jeg har fått det bevist de siste årene; at det er makt over det talte ord. Er jeg villig til å betale hva det koster å snakke nedlatende om meg selv, eller klage over helse og økonomi?

Nei.

 

Jeg er kun villig til å ta i bruk et nyttig verktøy ved navn "takknemlighet". Jeg får mer av det jeg er takknemlig for, og det handler om det stikk motsatte av overtro. 

 

La oss si du er dypt deprimert. Prøv noe nytt: du skal styre tankene dine over på nyttig tankegang. Gi et par tanker til senga du ligger og gråter i. Er den myk? Har du dyne og pute? Det er luksus. Kan du virkelig DRIKKE vann av springen? Rent vann? Hittil har du fokusert på oppvasken du ikke gidder å ta, nå skal du tenke på det rene vannet du er så heldig å få oppleve. Dusje. Du kan dusje deg ren også?  

Jeg vil ikke bagatellisere det faktum at du er trist. Deprimert.

Jeg vil bare dytte deg i gang. 

For straks du begynner å tenke noe positivt, kan du skape følelsen takknemlighet. Og det er følelsene våre som deltar i universets magnetisme. Ikke tankene. Tankene skaper det hele. Følelsene er innsydd i hele systemet. Universet tror du vil ha mer av alt du føler, og gir deg det. Så må du være i stand til å motta det. 

 

Det kan føles trygt å ligge under den dyna for mange. Det kan hende de ubevisst velger angsten foran velværet. Hvorfor? Jo, for da slipper de. Det kan virke skummelt å skulle være sosial og delta i hverdagen ute blant folk. Selvtilliten er mørbanket av negative tanker. Det å delta i samfunnet slipper de hvis de velger å ligge nede for telling og vri seg i gjørma. Derfor når man ikke gjennom til mange av de som prater i vei om sine egne ulykker, og sådan tiltrekker seg flere ulykker.

 

Ja, en fortid kan ha vært utfordrende, men hele vår eksistens tilsier at vi skal utvikle og forandre oss. Det kan være tidenes oppgave å slukøret innse at vi rett og slett ikke kan skylde på fortiden vår eller menneskene i den for hvordan vi velger å gå gjennom livets dager i nåtid. Alt vi har er nåtid. Og med den kan vi skape en framtid. 

 

Power. Vi har makten til å avgjøre at i dag, i dag skal vi selv bestemme hvordan livet skal være. Vi skal ikke gi ikke power fra oss til et monster fra fortiden. Ingen kommer til å lide med oss uansett, men gå rett forbi oss. Kun vi selv kjenner en smerte som vi selv skaper av gammel vane. Som igjen tiltrekker enda mer smerte  

Ditt liv er en bil. Du kan velge å sitte passivt i den, eller du kan velge å kjøre den dit DU vil. Hvis du ikke tar over rattet ditt, kan hvem som helst andre kjøre ditt liv. I grøfta om de vil. Det er ditt valg.

 

Power til å snu det hele, og ta ansvar: hvordan kan du påstå at du ikke har vilje, når du har det, du som alle andre?

 

Må du tisse? Ok, da kan du velge. Du har mange valg: Gå på do, hold deg en stund før du går på do, tiss i buksa, tiss i skauen, i kjolen, i åkeren, på gulvet. Anywhere, it's YOUR CHOICE. 

Du kan også velge å droppe å kle på deg i dag. Gå ut naken blant folk. Da må du også ettehvert velge hvordan du skal forholde deg til andre's reaksjoner. 

 

Hva med DINE reaksjoner. Tror du en slags utenomjordisk kraft velger for deg hvordan du skal reagere? Er det ikke mer naturlig å forstå at alle tankene du har tenkt opp gjennom ditt liv, har skapt er mønster, og at det tankemønsteret har laget en automatisert reaksjonsform?

 

Selv har jeg befridd meg fra mine tidligere reaksjonsmønstre. Jeg sliter ikke med angst, og har ikke hatt det på mange år. Før det så jeg verden med andre øyne. Jeg prøver å holde oppe en viktig kommunikasjon med meg selv i speilet, hvilket er en enveis, der jeg forteller min egen hjerne nøyaktig hvilket tankemønster jeg ønsker å ha. Nemlig det som gagner meg selv best.

Jeg har valget. Ingen andre. Vil jeg lide? Eller vil jeg oppleve livet som et fantastisk eventyr? Ok, det krever av meg at jeg må stå opp av senga, ta meg av barna mine, tørre å møte folk, velge å snakke positivt, være takknemlig og hele tiden stå på for en viss balanse i livet. Men når jeg først har valgt at jeg ikke skal la fortiden påvirke nåtiden, er alt dette bare morsomt å gjøre. 

 

Skriv det. Si det til deg selv i speilet. Hver dag, affirmer: 

*Jeg velger nå å være lykkelig

*Jeg føler meg nå takknemlig

*Jeg elsker nå meg selv

 

Prøv alt dette, gi det tre uker og se hva som skjer. Husk: Det talte ordet's makt. Ditt liv, din power. Dine valg. Affirmer, og gjør det i nåtid. Hvorfor? Fordi hjernen din både er enkel og komplisert i samarbeid med ditt ego. Ditt ego er kanskje ikke helt der enda, men lider av dårlig selvtillit og tristhet. Da kan hjernen tenke: Jeg er takknemlig ...senere, når jeg bare har det bedre, når jeg har noe bedre, og når jeg ser noe bedre. Den trenger klar beskjed: NÅ er jeg takknemlig!

 

Mistenker du at du har noe diagnotisk psykisk? Oppsøk lege og fortell, be om hjelp. 

hits